Vigdis Haugtrø - Home    
     
 
WORKS
 
ARTICLES
 
CV
 
CONTACT
 
LINKS
 
 
 
 

Landkjenning
- om Vigdis Haugtrøs Overfart
av Marius Meli

Med tegninger og installasjoner har kunstneren Vigdis Haugtrø satt sammen utstillingen Overfart. Med en leken og skapende rekontekstualisering av objets trouvées, evner kjente bruksgjenstander å anta nye skikkelser. Funnobjektene fra naustet og fjæra: Juksa, håven, driveden og det innvendig forgylte skjelettet av en havkajakk, lar det maritime sammenbinde værelsene med en rød tråd.

Tittelen kan umiddelbart minne oss om overfarten over Styx med fergemannen Charon som var oldgrekernes sentrale forestilling om døden og etterlivet. Her er det kanskje ikke den klassiske overfarten vi er vitne til, men snarere er det en overfart til et ukjent handlingsrom som tilhører tingene. Det er som om objektene vi kjenner fra hverdagen innvier oss i sin egen verden hvor de ikke  lengre tjener som  bruksting, men viser seg frem på sine egne premisser. Fenomenet hvor brukstingens tilsynekomst inntreffer idet tingene opphører å tjene som bruksting er utførlig beskrevet av Martin Heidegger. Her har Haugtrø brukt potensialet denne tilsynekomsten gir, og selv gitt det en forlengelse, nesten magisk, absurd eller mytisk. Brukstingene fremstår som aktører.

Dette handler på en eller annen måte om bevegelse: Umuligheten for bevegelse, ønsket om bevegelse – det voksende treet, kajakkskjelettet på hjul og ergometersykkelen. Hjulet og sirkelen som gjennomgående motiv. I ett av rommene ser vi denne sykkelen som bevegelse på stedet hvil. På den andre siden en antroporf og avkledd spinkel kvist som retter seg mot sykkelen i fremoverspent positur. At den har et hjul på det ene benet inneholder også en antydning til bevegelse.

De to objektene som konfronterer hverandre i installasjonen Møte 1 er  plassert på hver sin side av kartformasjonen av Snåsavatnet. Vil overfarten være mulig? Tittelen på installasjonen av gamle trestykker og en lekesjøfly av plast peker mot potensialet for forlis: Det er 186 meter på det djupaste. Samtidig viser leketøyet mot høyden som et annet mulig utfall. Møtet er risikabelt men kan også gi gevinst. Anerkjennelsesdialektikkens start er ifølge G.W.F. Hegel en stand off hvor man anerkjenner den andres mulige ødeleggelse av en selv, en innsikt som leder til den ene partens frivillinge underkastelse. Poenget er at vi gjennom møtet blir den vi er gjennom den andres anerkjennelse. Men finnes det andre typer møte enn denne dualiteten? Kanskje er de på sitt vanskeligste i øyeblikket før de utspiller seg.

I verket One, en, 1 finner vi en tavle, løper og trapp arrangert som en  invitasjon til barnekroppen til å tre frem og opp. Det å ta sats mot innvielsen i skriftspråket er et risikabelt møte som riter opp forskjeller, og som kan påføre smerte på den som ikke når opp. Samtidig kan koblingen mellom håndens strek og munnens lyd være en givende måte å leke seg inn i språket på for den beherskende.

Potensialet for ulykkelige utfall er sterkt tilstede i Haugtrøs verker. Juksas line ekspanderer, i det ene rommet disiplinert langs flaten (Kvote), i det andre rommet faretruende utover i rommet hvor den kan vikle seg inn i propellen som ikke ligger langt ifra (Møte II). Forskjellen på de to like figureres oppførsel understøtter de to avdelingenes estetiske energier. Delen som fokuserer på møtet har en risiko, noe faretruende disharmonisk.

Lina danner også en forbindelse til den lekene streken som utfolder seg mellom avtegningene av kopper og tallerkener. Måten de vokser frem i mellomrommene lar brukstingene fremstå i et annet lys, forlent med en skjønnhet eller estetisk forvandling. Tegningene integreres i resten av utstillingen, og de oppretter en organisert atmosfære i rommene de henger i. Det innrammede balanserer de viltvoksende trærne som kommer ut av veggen og vil fylle rommet.

Stykket Overfart, det innvendig forgylte skjelettet av en havkajakk, er sentralt plassert og i seg selv hvilende, nesten som et relikvie. Kunstobjektets forestilling om eksklusivitet og tabu blir imidlertid destabilisert av Haugtrøs plassering på ei helt normal kajakktralle. Likevel gir behandlingen en inntrykket av hvor viktig denne brukstingen har vært, og hvor mye som har vært avhengig av den. Nå fremstår den for oss med egen integritet.

Tingene lar oss ense en andre verden, men det er også opp til oss å gripe inn, å gå tingene i møte ved å gjøre dem til fortrolige objekter. Under overfarten er vi prisgitt omstendighetene, det uavklarte. Det er først ved landkjenningen vi vet om overfarten var vellykket.

 
 
back to WORKS